Livets dualitet
Livets dualitet
Livet er fullt av motsetninger. Det er godt og vondt, stygt og vakkert. Vi har mørke og lys om hverandre, skjønnhet i forfallet. Det er solen og regnet sammen som skaper regnbuen. Livets natur er dualitet. Vi blir født og vi dør igjen. Når vi fornekter deler av livet, blir vi mindre levende. Er du åpen for livet akkurat sånn som det er?
Det kan høres så enkelt ut, men jeg tror at noe av det vanskeligste for oss mennesker er nettopp å romme livets dualitet. Vi har behov for trygghet, og setter derfor fort merkelapper på hendelser, følelser, situasjoner, andre mennesker osv. Denne tryggheten er derfor ikke ekte, fordi vi skyver deler av livet under teppet. Virkelig trygghet er å romme livet på godt og vondt. Vi kan faktisk være i en tilstand av indre trygghet samtidig som angsten er en del av oss. Dette er ikke gjort i en håndvending når vi har erfart/erfarer svik og overgrep. Første steg til indre trygghet, er kanskje nettopp å erkjenne denne angsten. Å virkelig forstå at den tilhører det å være menneske, og at vi kan lære oss å leve med den i stedet for å ønske den bort. Når vi rommer vår egen angst, er det også lettere å romme livets dualitet. Hvis vi virkelig vil leve, er denne sårbarheten en del av pakken. Hvis du har lukket deg for livet, så minn deg selv på at du har gjort det for å takle vonde hendelser og situasjoner. Hvis du kjenner en lengsel etter mer liv, er det kanskje tid for å se litt nærmere på disse forsvarsmekanismene som kanskje ikke lenger tjener deg, men hemmer deg i din egen utvikling?
Vi trenger motsetningene
Min erfaring er at alt levende har sin motpol. Det gjør livet så vakkert! Vi hadde jo ikke visst hva lys er dersom mørket ikke finnes. La oss ta følelser for eksempel: Erfaringen av likegyldighet lærer meg empati. Bitterhet får meg til å reflektere over og prøve å forstå tilgivelse. Jeg hadde ikke verdsatt livsgleden hvis jeg ikke kjente til depresjonen. Denne dualiteten finnes i alt levende. Vinter blir til sommer. Blomster visner og nye skudd kommer opp av jorda. La oss ikke glemme at verden er full av kjærlighet, selv om den også er full av krig. Å tillate krigen betyr ikke at vi ønsker den. Å tillate smerten inni oss, betyr ikke at vi skaper mer smerte. Snarere tvert i mot. De gode følelsene og situasjonene trenger også tillatelse. Når vi tillater det som er i øyeblikket, stanser vi ikke flyten. Livet er bevegelse og vi beveger oss med. Observer et barn som kan gråte i det ene øyeblikket og le i neste. Selvom jeg beveger meg med livet, er det selvsagt visse ting jeg foretrekker! Jeg synes det er mer stas å være glad enn sint for eksempel. Jeg liker best å nyte en kopp kaffe i stedet for å støvsuge. Jeg vil helst føle meg frisk og synes utmattelsen er kjip. Til tross for mine preferanser, ønsker jeg ubehaget, smerten, angsten og alt jeg ikke liker så godt, velkommen når det kommer. Hvis det er motstand, så er det også greit. For når vi sier ja til både det vonde og til alt det herlige livet kan by på, er vi i kontakt med livet og oss selv. Jeg vil i denne sammenheng påpeke at jeg ikke mener at vi bare skal tillate som passive deltagere uten å skape endringer i den retningen vi ønsker. Det jeg mener er at tillatelsen må komme først. Det er dette vi gjør i terapi og coaching. Vi tillater å ha det som vi har det i første omgang, og så kan vi samtidig kjenne etter om vi ønsker å skape noe nytt. For meg er dette en evigvarende prosess.
Tilstedeværelse
Øyeblikk er sjelden perfekte (etter våre hoders preferanser). Å være tilstede i øyeblikket, handler blant annet om å tillate at det er akkurat sånn som det er, selv om hodene våre ønsker at noe var annerledes. Evnen til tilstedeværelse kan trenes på ulike måter. Vi kan sitte med øynene lukket og meditere, meditere med øynene åpne, eller bruke pusten og sansene, bare for å nevne noen muligheter. Selv leker jeg med ulike meditasjonsformer og jeg varierer hva jeg fokuserer på. Det er ikke nødvendig å gå på kurs for å lære seg meditasjon. For eksempel kan bare det å hvile gjøre oss mer tilstede. Det fine med meditasjon er at vi lærer oss selv bedre å kjenne og at vi blir mer tilstede i øyeblikket.
En enkel øvelse:
Å bruke sansene er en fin måte å øve opp tilstedeværelse på. Velg en aktivitet i hverdagen. Det kan være noe så enkelt som å drikke en kopp med din yndlingsdrikk. Fordi jeg er glad i kaffe, bruker jeg det som eksempel her. Du kan drikke kaffe ubevisst, eller du kan drikke den med bevissthet. Nå skal du øve deg på å drikke den med bevissthet. Hvordan lukter den? Hvordan er smaken? Virkelig smak på kaffen. Hvordan holder du koppen? Hvordan sitter du? Tar du store eller må slurker? Har du kontakt med pusten mens du drikker? Nyter du kaffen, eller smaker den feil? Dersom du merker ubehag, for eksempel i form av en tanke, følelse, vondter i kroppen, så lek med å ønske det velkommen. Vær åpen for det du opplever. Tillat deg selv å ha det akkurat sånn som du har det. Noen ganger blir kaffen bare for sur og det går ikke an å nyte den. Ok. Sånn er det bare. Det hender at jeg blir skikkelig irritert fordi jeg må helle den ut i vasken. Da sier jeg velkommen til irritasjonen og heller kaffen ut i vasken.
Å utføre en handling med bevisst tilstedeværelse kan påvirke resten av dagen.
,
,