Følelser

I dette blogginnlegget vil jeg slå et slag for følelsene våre. Alle sammen! Det finnes ikke positive og negative følelser, alle er like viktige. De er en del av mennesket og hvordan vi håndterer dem er betydningsfullt for vår kontakt med oss selv og hverandre. Hvordan har du det med følelsene dine? Dytter du dem langt bort så fort du merker snevet av dem, eller møter du dem som en god venn? Er det noen følelser du ikke vil ha og andre du foretrekker? Våger du å være ærlig med hva du føler i forhold til andre? Igjen vil jeg minne om at jeg ikke sitter inne med noe fasitsvar, og at det jeg skriver er ment som inspirasjon til å utforske videre på egenhånd hvis du har lyst.

Hvorfor skrive om følelser?

Nok en gang vil jeg understreke at vi er ulike. Noen identifiserer seg mest med følelser, noen med intellektet. Andre igjen har fått kontakt med sjelen og lar den styre mye av retningen. Uansett hva vi identifiserer oss mest med, og i hvor stor grad, så er følelser en viktig del av mennesket. Vi er ikke våre følelser og samtidig kan de være nøkler inn til en dypere kontakt med oss selv og hverandre. For deg som er veldig intellektuell, har du tenkt på at hvordan vi tenker påvirkes av følelser, ubevisste som bevisste?

Det er lett å dytte bort følelser for å unngå sårbarhet. Jeg opplever at intellektet fremdeles har høyere rang i vår kultur enn følelsene. Eller at enkelte følelser er mer godtatt enn andre.

Vi kan holde følelser fast. Da kan de bli begrensende og destruktive. Fordi følelser kan skape så store ubalanser, tror jeg det er viktig å være litt bevisst på hvordan vi håndterer dem.

Følelsers natur

Følelser vil ikke ignoreres og stues bort. De trenger å bli møtt og akseptert av deg. Gjerne av andre også, men først deg. Uansett om de er gode eller vonde, ber de om din oppmerksomhet. Enkelte følelser trenger også å bli uttrykt. Det gjelder spesielt for de følelsene som sitter fast i oss. Det er flere måter å uttrykke følelser på, både direkte og indirekte. For det er ikke alltid så klokt å øse ut av seg akkurat det vi føler. I mange tilfeller er det mest kjærlighetsfulle å bearbeide følelser på mer indirekte måter.

Når vi møter og aksepterer følelsene våre, gir vi oss selv lov til å ha det som vi har det i øyeblikket. Vi går vi ikke til kamp mot livet, vi sier heller velkommen liv! Hvor levende er ikke et ansikt fylt av følelse? Øyne mørke av sorg, en munn som skjelver av lengsel. Det er ekte liv og vakrere blir det ikke, etter min mening.

Å fornekte det som er akkurat nå, selv om det er skikkelig ubehagelig, skaper egentlig bare mer lidelse. Det er som å si til en elv: "Du får ikke lov til å flyte i den retningen du flyter." Og så lager vi en tykk demning for å få den til å flyte dit vi ønsker. Å få en elv til å flyte mot sin egen retning er ikke lett. Det kan fort bli oversvømmelse eller vannet kan piple ut gjennom sprekker vi ikke har kontroll på. Alt vi ikke vil ha, har en tendens til å komme tilbake, gjerne i en annen form. Bortviste følelser kan for eksempel samle seg i en verkende nakke, stiv rygg eller overdrevent behov for å være perfekt. De kan tyte ut gjennom munnen som giftige kommentarer vi ikke klarer å stanse. Vi projiserer (overfører dem) på andre i stedet for å ta ansvar for det som skjer inni oss selv. Når vi derimot møter følelsene våre, kan de ofte øke litt i intensitet, før de roer seg eller blir helt borte. For følelser er bevegelse, de oppstår av indre og ytre omstendigheter, og avtar igjen etter en tid, dersom de får lov til å være en del av oss. Vi føler det vi føler inntil vi ikke gjør det lenger. Det handler om å tørre å kjenne etter, å tillate og la det få lov til å være der. De følelsene vi ikke har kontakt med, og som ligger lagret i det ubevisste, får vi ikke gjort noe med. Ikke bekymre deg for det du ikke merker. Det vil uansett komme til overflaten når tiden er inne. Stol på din egen prosess og ønsk de følelsene du legger merke til velkommen. Finn din egen måte å gjøre det på.

Hvorfor stenger vi av for følelser?

De fleste har opplevd avvisning som barn. Når et barn ikke blir sett og møtt på følelser, vil barnet automatisk dytte følelsen unna for å bli akseptert av sine omsorgspersoner. Dette er en overlevelsesmekanisme vi skal forstå og respektere. Våre foreldre/omsorgspersoner har også opplevd avvisning og fortrengt deler av seg selv.

Når vi som barn ble avvist på følelser, dyttet vi dem bort for å tilpasse oss. Vi utviklet skam, fordi vi ikke ble sett og akseptert som den vi var. John Bradshaw skriver om "Giftig skam" i boken Som å komme hjem. Frigjør ditt indre barn. Han kaller denne skammen for giftig, fordi den skader oss på et dypt eksistensielt plan. De fleste av oss bærer altså på en eksistensiell skam, ubevisst eller bevisst. Det fører til at vi skjuler oss, lager fasader og later som at vi er noe annet enn det vi er. Sånn øker skammen ytterligere, det blir en ond sirkel. Noen følelser var akseptert og andre ikke. De som ikke ble akseptert, dyttet vi ned i ubevissthetens mulm og mørke. Disse fortrengte følelsene styrer oss mer enn vi er klar over, og derfor var Freud så opptatt av å forløse ubevisst materiale. Vi behøver likevel ikke å bekymre oss for det ubevisste, for det som ligger gjemt der vil komme til syne når det er klart for å forløses.

Å møte følelsene sine

Har du kontakt med kroppen din? Kan du merke hvor i kroppen følelsen sitter? Følelser beveger seg i kroppen. Selvsagt i tankene også, fordi tanker og følelser er nært forbundet.  La oss starte med kroppen, fordi det å merke følelsene inne i kroppen er et viktig skritt tilbake til seg selv.

Flere av oss har i større eller mindre grad mistet kontakt med kroppen. Vi stenger rett og slett av for å slippe å kjenne på det som gjør så vondt. Så det å få kontakt med kroppen, er det viktigste vi kan gjøre. Vi kan øve oss på å legge merke til hvor følelsen sitter i kroppen. Lenge hadde jeg noe som strammet rundt halsen. Da jeg bevisst gikk inn i disse spenningene, kom gråten. Ved å uttrykke sorgen ble båndet slakere, og nå er det nesten helt borte.

Vi behøver ikke å koble på hodet og analysere alt som foregår i kroppen, det holder å bare legge merke til. Husk at kroppen har sin naturlige måte å helbrede seg selv på. Vi trenger egentlig ikke å finne ut av ting, det handler mer om tilstedeværelse i det som skjer. Finn din måte å få kontakt med kroppen på. Eksempler på ting som har hjulpet meg, er å ligge ned og hvile med lukkede øyne mens jeg fokuserer på pusten eller går i gjennom kroppen med bevisstheten, å være oppmerksom på pusten i hverdagen, dans, gå tur, yoga, berøring fra meg selv og andre, å stoppe opp og kjenne etter, å virkelig legge merke til de fysiske sanseopplevelsene. Visste du at det å la utpusten være dobbelt så lang som innpusten hjelper oss til å lande i kroppen? Det samme gjør å klemme rundt leddene sine. Selv sitter jeg ofte og masserer håndledd og hender. Så prøv deg frem og husk at alle følelser er like viktige!